Pårørendegrupper
I trygge pårørendegrupper kan du med en utforskende og aksepterende tilnærming snakke om livets utfordringer med andre som kan stå der sammen med deg. Pårørende i nær relasjon til personer som sliter med rus eller annen sykdom, opplever ofte stå alene med egne problemer. Følelser av maktesløshet, skam og redsel kan være overveldende. Mange isolerer seg, eller føler seg innestengt. Nytten med å treffe andre i liknende situasjon som kan relatere seg til hverandres erfaringer kan ofte
oppleves som et pusterom i en utfordrende og krevende livssituasjon.
Mange står i en hjelperrolle og sliter med egne grenser og med å ta vare på seg selv og egne behov. I en slik situasjon blir man ofte utbrent.
I en gruppe kan andres erfaringer gi inspirasjon og håp. Det skjer ting i en gruppe, og vi relaterer oss til mange ulike fra vi er barn.
Som en fargepalett skapes det et mangfold av kunnskap og samspill. Alle bringer med noe inn i pårørendegruppen i kraft av å bare være en del av gruppen og dele med seg, og vil samtidig høste av hva andre bringer inn. Det kan bidra til å normalisere følelser og skape klarhet i egen situasjon.
Hvordan det er å være deg i en pårørendegruppe, kan gi gode innsikter i egne mønstre som også gjenspeiler seg utenfor gruppen, i familien, blant venner eller på arbeidsplassen.
Pårørende og medavhengighet
Medavhengighet
–når jeg gjør noe for noen andre på bekostning av meg selv, hvor går grensen...
SAMSPILL I FAMILIEN
Søsken som vokser opp sammen med en bror eller søster som sliter med rusavhengighet opplever ofte å «miste» sine foreldre.
Foreldre retter sitt fokus mot den som sliter. Søsken kan føle seg i veien, tilsidesatt og uviktige. Barna ser hvordan foreldrene sliter. Barnas egne følelser og behov for å bli sett og føle tilhørighet i en trygg oppvekstfamilie blir ofte ikke tilstrekkelig ivaretatt.
Barna utvikler etter hvert strategier for å få dekket sine egne grunnleggende behov for å bli sett og bekreftet. Nærliggende roller som «hjelper», den «flinke» eller «klovnen» er noen av dem. Barn er pårørende.
Hvilke konsekvenser samspillet i familien gir pårørende søsken, er viktig kunnskap for foreldrene. Derfor kan foreldre ha stor nytte av å søke hjelp. Mange foreldre sliter med skam og kan føle seg alene i kampen om å få sitt barn til å slutte å ruse seg. Livet blir som en følelsesmessig låst berg- og dalbane mellom redsel, håp og svik.
ROLLENE
Som mennesker vil vi først utvikle tillit innenfor våre egne familier. For barn som vokser opp i en familie med avhengighet og utrygghet blir det vanskelig å utvikle denne tilliten.
Barnet som ivrig påtar seg ansvar gjennom klovnerollen for å utjevne ubalansen i familien, forsøker å gjøre alt for å skape god stemning i en familie i stor krise. Hva og hvem skjuler seg bak rollen til klovnen, den flinke piken, syndebukken eller det stille barnet?
Hvordan vil disse barna utvikle seg inn i voksenlivet? Kommer de samme rollene frem i ubehagelige situasjoner, og i samspillet med andre og hvordan utvikler de relasjoner til autoriteter? Situasjonen gir barnet grobunn for utvikling av medavhengighet.
Familierelasjoner går i oppløsning og de sunne verdiene for vekst, glede og utvikling får ikke rom. I stedet vokser følelser som sinne, redsel og skam frem. Behov undertrykkes, uærlighet og hemmeligheter blir en del av kommunikasjonen og samspillsreglene som skaper avstand i stedet for de grunnleggende behovene for åpenhet, ærlighet og nærhet.
Familiemedlemmene tyr til egne overlevelsesstrategier – en naturlig reaksjon på en unaturlig situasjon. Dette overskygger den grunnleggende kjærligheten som finnes i nære relasjoner mellom foreldre, barn og søsken.
HJELPER ELLER MULIGGJØRER
Den onde sirkelen hvor hele familien har søkelys på den ene som ruser seg, og der de tenker at alt skal bli bra bare han eller hun slutter, blir en sterk illusjon, men sjelden virkelig.
Rollen som foreldre til rusavhengige barn er kompleks. Manglende følelse av mestring, og opplevelser av at ens eget barn utvikler en fremmed personlighet med tilknytning til kriminelle miljøer, blir en hverdag fylt av frykt.
Rus- og avhengighetsproblemer kan anses som en familiesykdom. Rundt en rusavhengig eller alkoholiker er det gjerne flere hjelpere og medavhengige.
Balansen mellom å være en hjelper eller en som muliggjør videre misbruk, er utfordrende og uoversiktlig. En som er medavhengig til en som sliter med rus sitter ofte i samme båt og de drar hverandre ned.
Pårørende- og medavhengighetsproblematikk i familier og nære relasjoner er sammensatt. De som er berørt, har ofte stort utbytte av å søke hjelp.
PÅRØRENDE
Pårørende enten det er en foreldre, partner, søsken eller andre nære relasjoner vil de gjerne forsøke å skape fornuft rundt det som skjer med den avhengige. De prøver å forstå.
Det er naturlig å hjelpe den man er glad i. Mens avhengigheten utvikler seg innenfor familien, tilpasser gradvis de andre i familien seg. De forsøker å hjelpe den avhengige på ulike måter, som egentlig ikke er til hjelp, snarere tvert imot. En pårørende trenger nødvendigvis ikke være medavhengig.
Det oppleves svært utmattende for en pårørende, og den gjentagende opplevelsen av å mislykkes er nedbrytende. Den stadige kontrollen over å få et annet menneske til å gjøre som en selv mener er rett utvikles nærmest til en altoppslukende livsoppgave blant de pårørende. Den mentale energien blir bundet. Deres egen ivaretakelse og «liv» blir satt på vent, også de andre familiemedlemmers behov. Den medavhengige og den de er medavhengig til sliter begge med hvert sitt problem, og går parralet på hver sin sti. Den medavhengige klarer ikke hjelpe. I stedet drar de hverandre ned.
Det følelsesmessige klima i familien handler om å overleve.
EIE SITT EGET PROBLEM
Stigmatisering rundt problematikken og skamfølelse leder fort til tilbaketrekning og isolasjon. Å be om hjelp blir for mange pårørende selv å innrømme egen tilkortkommenhet.
En medavhengig pårørende som er totalt opptatt av et annet menneske eller et problem kan ikke prate, tenke eller konsentrere seg om noe annet. Prater du med dem kan det se ut som de følger med, men du merker at de tenker på noe annet. Alt du sier til dem, setter de i sammenheng med det de er opptatt av. Det hjelper ikke be de slutte.
Ubevisst om konsekvensene klamrer en medavhengig seg fast til den eller det de er besatt av. Gjerne redde en de er veldig glad i. Mange tror at det ikke finnes noen annen måte å reagere på, og er ubevist sin egen problematikk. Bakenfor medavhengigheten ligger det mye frykt.
En medavhengig ivaretar ikke sine egne behov eller lever sitt eget liv. Ved å tillate andre å være som de er, er å gi dem friheten til å ta ansvar og utvikles. Da gir en medavhengig seg selv også friheten til å leve og ta ansvar for eget liv. De kan da leve sine liv etter beste evne.
Det er først ved å eie sitt eget problem det åpnes for å gjøre endringer.
FORELDRESKAP
Medavhengighet kan defineres på mange måter. I hovedtrekk kan det innebære at man setter andres behov og ønsker foran sine egne i så stor grad at man fortrenger seg selv følelsesmessig og fysisk. Dette gjennom å sette søkelys på andre, for å slippe å kjenne på egne følelser og adferd. Symptomene er ofte preget av en offermentalitet. Med en kontrollerende adferd, uærlighet, sinne, apati og fortrengelse av egne følelser. Kanskje er denne medavhengigheten internalisert i tidlig barndom. Som voksne foreldre selv mangler man da eget foreldreskap. Ingen andre enn den voksne selv kan gi seg dette foreldreskapet.
En foreldre med eget foreldreskap kan være et speil for sine egne barn, og barna får muligheten til å forme sitt eget jeg. Et menneskes personlighet og realiseringen av den er helt avhengig av denne speilingsprosessen for å bygge opp sitt jeg.
I innsikten kan man kanskje se at ens egne foreldre har opplevd et skrøpeligere foreldreskap enn en selv har og samtidig se at ens egne barn har mistet sitt foreldreskap fordi man ikke har klart å fungere som hele speil for dem. Slike innsikter kan være smertefulle
Det er meningsløst å søke etter skyldige i generasjonskjeden. Den som vil bryte denne kjeden av manglende foreldreskap må bære sin egen skyld og møte den. Man kan ikke skyve skylden over på sine foreldre. Den voksne medavhengige må ta ansvar for sitt eget liv.
Hva og hvordan...
Gruppe for vekst og utvikling
Å gå i en gruppe kan oppleves skremmende for noen. Før du begynner i en pårørendegruppe, har vi enesamtaler i forkant hvor vi klargjør rammene, strukturen og hvordan det er å delta i en pårørendegruppe. Det kreves ingen forkunnskaper, man kommer som den man er, og man må selv ønske å gå i en gruppe.
I pårørendegruppen får du være som du er. Du trenger ikke spille noe spill eller ta på deg noen rolle. Det er rom for å være annerledes, søke det nye i deg selv og i de andre i gruppen. Gi deg selv nye opplevelser og erfaringer fra pårørendegruppen i hva og hvordan.
En gruppe består vanligvis av fem til åtte deltagere, som har taushetsplikt. Man går i samme faste gruppe en ettermiddag i uken. Det er også mulig å gå i gruppe på formiddagen. Pårørendegruppen varer i ca. to klokketimer, avbrutt av en kort pause.
Det skjer ting i en gruppe. Mønstrene og hvilken rolle du tar i møte med de andre og i gruppen har du antakeligvis også utenfor. Det er innsiktsfulle og lærerike prosesser. Hvordan er det å være meg i en gruppe? Hva og hvordan.
I en pårørendegruppe skjer det ofte en utjevning av maktforholdet mellom terapeut og klient, noe som gir større likeverd enn ved enesamtaler.
Gjennom toleranse og åpenhet er det mye rikdom i en gruppe. Gruppen bidrar til et spindelvev. Alle medlemmer bringer noe inn i gruppen.
En sakte åpen gruppe går kontinuerlig, noen slutter og nye kommer inn. Gruppen bærer på en tradisjon, og «husker» de som har sluttet.
Det gir håp å høre andre som har gått lenge i gruppen, dele av sine erfaringer og prosesser. Gruppen skal være trygg, ivaretagende og støttende, samtidig som man blir utfordret. De fleste opplever at det tar litt tid å bli trygg. Alle som går i gruppen, har en gang vært nye og kan relatere tilbake til hvordan det var for dem.
Helheten er større enn summen av alle delene.
Gruppe
En trygg arena hvor vanskelige temaer kan snakkes om
ut av isolasjon
trygt rom med rammer og ivaretakelse
oppdage at andre også har sterke følelser, gi følelser et språk
gjenkjennelse og bekreftelse
finne nye måter å forholde seg til utfordringer på mellom gruppemøtene
fellesskap og tilhørighet
et rom der man kan trene på kommunikasjon og samspill
personlig vekst og utvikling
helsebevarende